Den norske folkesjel

Det norske folk sies å være et nasjonalistisk folk. Vi er for stolte til å bli med i EU, vi feirer grunnlovsdagen som ingen andre, vi lar ethvert idrettsarrangement bli en folkefest i rødt, hvitt og blått, etc. Slagord som "det er typisk norsk å være god" og "alt for Norge" avslører videre våre holdninger. Men hvorfor er egentlig det norske folk et stolt folk? Har vi noen grunn til å være stolte? Har vi noen grunn til å ønske å ta vare på "var egenart" som det så fint heter?

Nordmenn er blant dem som skriker høyest når fremmede arrangerer ekteskap for sine barn. Dette på tross av at arrangerte ekteskap alltid har vært også en norsk skikk, gjennom alle tider. Først nu, de siste hundre årene, har vi gitt opp dette og erstattet det fornuftsbaserte ekteskap med lystens ekteskap. Våre forfedre arrangerte sine barns ekteskap: "Det var daarlige forældre som ikke brukte de midler som stod til deres raadighet, til at sikre barnets fremtid og lægge et sikkert grundlag for deres velfærd," som Kristoffer Visted sa det i 1923. Dette var den norske "ekteskapsopfatning". I et dikt hvor en gutt frir til en jente setter hun ham på plass, og vitner om en ungdommelig lydighet vi skal se langt efter i ungdommen i dag, og sier at:

"Snille min gutt, eg kan deg 'kje lyda,
eg kan 'kje med deg paa vegjen fylgja,
eg kan 'kje gjera det sjølve av,
eg hev 'kje spurt enten mor hell' far.

Vil du at lukka den skal deg fylgja,
so maa du allstøtt foreldrom lyda.
Vil du lukka finne i dette liv,
maa du allstøtt lyda foreldrom din'."

For å bevare blodets kvalitet var og er dette nødvendig. Foreldrene skulle godkjenne eller finne et passende ekteskapsemne, og de skulle gjøre det på fornuftens fundament. Ingen genetisk sett syke ble giftet bort, ingen undermålere fikk ekte seg med stolte norske sønner eller døtre. Vi vernet om vårt folks kvalitet.

Hvor er så den ekte norske folkesjel i protesten mot arrangerte ekteskap? Eller hvor er den i dårenes lystbaserte ekteskap, hvor kun det mest primitive i mennesket skal fa diktere fremtidens genetiske bestanddeler i folket?

En dansk prest, Peder Claussøn Friis, under dansketiden, sier følgende om den norske befolkning: "De have altid været et hart, modvilligt, ulydig, selvraadigt og overdaadigt, urolig, oprørisk og blodgjerrig folk, som jeg ikke kan benegte, at de endu er, synderligen paa mange steder og orter, som de endnu holde deres gamle seder og skikk ved magt, det er tilfjelds langt op fra sjøkanten, der bor endnu ondt og vildt folk."

Nordmenn i dag hyller et internasjonalt engasjement som baserer seg på kristen medmenneskelighet og underdanighet. Vi øser ut millioner på FN og andre humanitære prosjekter, og vi følger blindt alle FNs resolusjoner (i. e. diktat) og EU direktiver.

Om telemarkingene sier han: "De havde deris største lyst i gammel tid at dræbe bisper og prester, fogder og embetsmænd. Jag have kjendt en der var fød, hvis fader havde ihjelslaget 3 prester." Denne mann hadde også en sønn, som håpet at han ikke måtte dø før han hadde "finge slaget saa mange prester i hjel" som faren sin. I dag sitter vi lydige og stille og ser på gudstjeneste på fjernsynet, eller annet kristelig oppgulp.

Hvor er så den norske folkesjel i omfavnelsen av presteveldet, når en kristen prest sågar kan bli den for tiden mest populære statsminister?

Den danske presten Friis mente også, ifølge Visted, at: "(De norske bøndene¹) har altid været et haardt og modvillig folk, men samtidig priser han bondens dristighet, manddom og styrke, som sætter ham i stand til at gaa løs paa bjørnen med haandverge, og tar sine landsmænd i forsvar mot dem som spotter dette landfor den nasjonale kost flatbrødet."

I dag køer nordmenn for å protestere mot enhver som tar det norske i forsvar, i lange fakkeltog mot rasisme og annet, og samtidig lytter de tålmodige til hva prestene har å si mot denne motstanden mot ødeleggelsen av den norske kultur og det norske folk.

Hvor har så hardheten og stoltheten blitt av? Hvor har styrken og forsvaret av Norge blitt av? Hvor har forsvaret av det norske tatt veien?

Heller ikke våre begravelsesskikker har blitt bevart, i kirkens deprimerende klagesang over enhver som dør. Selv i det 19. århundre var det nordmenn som fremdeles begravde sine døde på norsk vis, som vist av dette eksempelet fra rundt 1850 a. y. p. s.

"Da vi hadde sittet en liten stund, gik stuedøren paa gaarden op, som laa like fremfor os, og vi hørte en fin sang av voksne mænd og kvindfolk og spæde barnestemmer; saa kom der ut et helt følge; først gik en med en halmbør i fanget; det var sengebaasen. Alle som inde var, fulgte den første og bar halmen bort paa den vesle haugen nordenfor stuen; og mens de stod i en ring omkring halmen, stak sønnen en brand til sengebaasen, saa den brændtes og brandt ned til en askehaug. Da den var brændt ut, og de hadde stirret en tid i askehaugen, gik de ind i huset igjen. Det røde skin som slik varme kaster om sig, kan fortælle alle at der er en død. Det var saa rart at se. Alle stod saa stille, ingen graat eller tutet noget videre, bare sænket øinene ned i askehaugen; en stund blaffet varmen godt, og det blev lyst i granskogen bakenfor haugen; saa blev det mørkt; alle gik ind i huset igjen; bare asken og vi var igjen. Dette er en gammel skikk, og er likesom en ildvarde for alle omkring, mestfor granner og Blegt."

Vi lærer også at:

"Dette er ogsaa grunden til at der i Bergens gamle bylov, hvor det blir forbudt at gjøre op ild paa aapen gate, gjøres en undtagelse med likhalmen, som det fremdeles skulde være tillatt at brænde utenfor den avdødes dør."

og:

"Efter begravelsen blev der holdt gravøl og arvøl (sjon og erve). Det var gjerne paa den syvende dag efter dødsfaldet, hvorfor det paa gammelnorsk kaldtes sjaund (av sjau - syv), i nyere bygdemaal sjon, skjemd."

og:

"De første protestantiske biskoper ivret imot "sjon og erve " som "ugudelig afgudsdyrkelse og paptistisk handel". Paa Vestlandet kaldtes det for "sjælebad"; det var bad som blev git de indbudne, den avdøde til "sjælehjelp ", og hvormed der var forbundet beværtnig med mat og drikke."

og:

"Til denne fest har uten tvil den ceremoni "at vike høgsete " ogsaa været knyttet. I oldtiden var det nemlig skikk, at naar man gjorde arveøl, skulde den som holdt det, sitte paa trinnet foran høgsætet, indtil det bæger blev bragt ind som kaldtes Bragebægeret. Da skulde han staa op og gjøre løfte og derpaa drikke bægeret ut; siden skulde man lede ham i høgsæte, som hans far hadde hat; da hadde han ret til al arv efter ham"²

Dagens kristne klagesang og gråt over enhver som dør er fremmed for den norske sjel. Mens vi tidligere trodde på sjelevandring, og at enhver sjel var knyttet til ætten, gjennom blodet, så tror vi i dag på helt andre ting, og noen sågar på det fiktive jødiske "Paradis" - hvis vi i det hele tatt har noen tro.

Norske sønner og døtre har aldri ruset seg så mye som i dag. Noen bruker sågar våre forfedre som et slags alibi for denne drikkekulturen, mens vi kan lære sannheten om denne våre forfedres drikkekultur fra den samme Kristoffer Visted at:

"Alle ældre beretninger er dog enige om at de til hverdags har levd meget nøkternt, og at de ikke pleide at ha sterke drikke i sit hus utenfor de store fester; men de er ogsaa likesaa enige om at de ved disse anledninger tok sit mon igjen."

De store fester bestod av fire høytider i året, og ikke en lang strøm av helgefyll år ut og år inn. Fra "Hávamál" kan vi også lære om våre forfedres syn på dette, i strofe 11:

Med dårligere niste
legger du ikke i vei
enn med masse øl.

og strofe 12:

Jo mer du drikker
dess mindre vett
har du i hodet.

og strofe 19:

Spar ikke mjøden,
men med måte skal du drikke
si det som trengs eller ti.

Så hvor er den norske sjel, i ungdommens og barnas helgefyll og flørting mer rus? Hvor er den norske sjel i de voksnes aksept for de unges fyll?

De hellige drikkekar ble også bevart til inn i vår tid, men hvor er det i dag?

"Drikkehorn vedblev baade i middelalderen og ind i nyere tid at være i bruk hos vore bønder, dog neppe som det almindelig benyttede drikkekar. De bruktes antagelig kun i julen, ved mindedrikking og ofring til gaardens vætte, og saadanne drikkehorn opbevartes derfor gjennom aarhundreder som en stor helligdom, til hvilken gaardens velfærd var knyttet. De religiøse skikker er altid konservative, og denne oldtidsform av drikkekarret var derfor uadskillelig fra hedenskapets religiøse ceremonier, ogsaa da disse vedblev at leve side om side med kristendommen."

Og selv på de kar hvor alkohol ble fylt fantes formaninger om måtehold (fra et drikkekar fra Telemark eller Setesdalen):

"Hvo lidet kan avle og meget vil drikke,
en rig mand saa bliver han ikke" (1658)

Vi banner og gremmes videre i dag over de fremmedes "undertrykking" av kvinnen, som når muslimske kvinner må gå med sør. Sannheten er at selv i det 20. århundre var det vanlig og forventet at norske kvinner gikk med skaut, og med det dekket til håret sitt - som kun skulle vises for ektemann og barn. Begrepet "å slå ut håret" stammer fra dette, da kvinnene kunne slå ut håret da de kom hjem til sin mann. I dag slår de "norske" kvinner ut håret hver gang de går ut, ser ut som og oppører seg som en gjeng prostituerte - som ikke engang tar seg betalt for sine tjenester. Denne "friheten", denne ødeleggelsen av de norske kvinner, blir sett på som positivt, og kalles "norsk". I virkeligheten er denne liberalismen så langt fra det norske som man kan komme. Hvor er så den norske ærbarhet? Hvor er den norske anstendighet i dette? Hvor er den norske sjel i horeriet?

Men tro ikke mannen er noe bedre, for en kvinne kan ikke drive hor alene. Overalt hvor "norske" arbeidere finnes henger det nakne kvinner: simple, billige og nakne kvinner, på vegger og skap. Den norske mann har aldri begjært hverken andre menns hustruer eller kvinner uten ære, men dagens "mann'' vier livet sitt til en jakt på slike skitne tøser. Kvinnens ære er å være anstendig og ærbar, mannens å ikke begjære noen andre kvinner enn slike som lever opp til dette.

Mens vi marsjerer for ødeleggelsen av Norge og det norske ropes det også opp om forbud mot våre gamle solsymboler, som hakekorset, mens det ekte norske folk i jernalderen sjelden kledde seg i klær som ikke hadde nettopp hakekorsmønster. Ikke før nylig tapte vi denne folkesjelen, som Visted kan fortelle om: "Fra landets forskjellige bygder findes det oplysninger om, at det indtil den siste tid (1923) har været foretat ofring til solen. At soldyrkelsen blev henlagt til høie fjeld, skulde synes noksaa naturlig. Dette har ogsaa fundet sted, idet man paa bestemte tider av aaret gikk op paa visse fjeld for at "hilse paa solen ". Merkelig nok skildrer en av de ældste efterretninger, som er bevart om vort folk, en lignende skik. Den østromerske Prokop, som skrev omkring 550 e. kr., fortæller om dette." I dag navngir vi en av disse høytidene med et hebraisk navn, Påske, og godtar at prestene forteller oss at det hele handler om Jesu oppstandelse. Denne levende døde, på populærspråket kalt "Zombie", lar vi altså fylle innholdet i våre titusenårsgamle høytider.

Visted kan også fortelle at: "Vor gode nasjonale bondegud Tor har som ventelig er levet lenge i folkemindet. I midten av 18. aarh. brukte man på Dovre utropet: "Tore Gud!" 1 et stev fra Hallingdal forekommer vendingen: "Tor vere ævele lova!" og i et telemarksk stev: "Velsigne dig Tor i lund!"

Ja, Tor med hammeren er vår nasjonale gud, vår folkegud, som skal evig være lovet ifølge hallingdølene, og som ble velsignet i sine hellige lunder i Telemark så sent som i det 18. århundre.

Hvor er denne folkesjel i "Herregud", eller i "Jøssenavn" (i. e. Jesu navn), eller i "Gudskjelov" eller i vår grunnlov som vi feirer ivrig hver mai måned, med Jesuskorset i rødt, hvitt og blått?

Tor var troskapets gud, men han ble selv sviktet av det norske folk. Vi har visst mistet vår hardhet og opprørstrang mot undertrykkere, vi har mistet vår styrke. Vi har mistet vår sjel. Det norske folk er ikke lenger norsk.

Kilde: Vor gamle bondekultur, av Kristoffer Visted, Kristiania 1923.

Årsaken til denne utslettelsen av det norske er de utallige fremmede -ismer, livssyn og religioner som har blitt påtvunget oss de seneste tusen år. Fra kristendom til humanisme, fra feminisme til kapitalisme, fra liberalisme til kommunisme; alt har bidratt til ødeleggelsen av den norske sjel. Den langsomme utslettelsen av hedendommen i Europa har også vært en langsom utslettelse av den europeiske (herunder den norske) sjel. Fordi vi ofte jubler over dette, hjelper til for å fremskynde det eller stilltiende godtar det, så mister vi vår sjel, og dermed kontakten mellom sjel og kropp, mellom blod og ånd - som uløselig er knyttet sammen.

Den stadige blodblanding med andre folk har også ført til svekkelse av den norske sjel i det norske folk. Vi fikk ikke-europeisk blod langs hele vestkysten gjennom portugisiske og spanske³ sjøfolk som slo seg ned der. Vi fikk jødisk blod i stadig økende grad efter at Wergeland bidro til at israelittene fikk komme til Norge i store antall (hundrevis). Vi fikk taterblod og sigøynerblod gjennom landsledelsens toleranse over disse folks tilstedeværelse i Norge. Resultatet er den kjente trangsynthet langs "bibelbeltet" på deler av Vestlandet og liknende fremmed lynne spredd rundt i hele landet.

De kristne herrer har også myrdet det beste blodet vårt i tusen år. Brent på bålet, ofret i korstog, torturert i hjel fordi de var hedninger (i.e. nordmenn) og hengt opp igjennom tidene som opprørere mot det råtne og fremmede regimet. Det norske folk har vært ennu mer utsatt for dette enn våre nabofolk, som ennu har bevart en ekte adel (vår egen "adel" består av en dansk kongefamilie og en kronprins som efter utseende like godt kunne ha vært prins i Tyrkia). Resultatet er en bondebefolkning uten særlig anlegg for storhet. Vår forskning er så godt som ikke-eksisterende, vårt forsvar en latterlig skraphaug organisert av amatører fra ringe kår⁴, vårt næringsliv en eneste stor vernet bedrift, vårt skoleverk en plass hvor potensielle ingeniører blir satt på samme benk som bilmekanikere, på videregående nivå! Hadde det ikke vært for oljen ville hele Norge vært konkurs for lenge siden, akkurat som de andre folkedemokratienes⁵ i Europa.

Som et nådestøt far vi nu importert horder med asiater og afrikanere, som aggressivt pådyttes norske piker, slik at selv muligheten til å gjenopplive den norske folkesjel blir myrdet.

Det finnes kun en løsning, og det er odalismen hånd i hånd med den urgermanske hedendommen, i samspill som det norske blod og den norske sjel, tanke og ånd. Kun slik kan vi dyrke frem en ny norsk adel og en fremtid for det norske folk.

Noter:

1. Bonde omfattet alle som var frie i Norge, og var opprinnelig et navn på fastboende. Boende ble til bonde.

2. Jeg vil påpeke at høysete skrives både "høgsete" og "høgsæte" av forfatteren, i ett og samme stykke, og at det-hvis det er skrivefeil, som vi må anta - er forfatterens skrivefeil. Jeg tar dem med for å gjengi forfatteren korrekt.

3. Begge disse folk var opprinnelige blonde og lysøyde som oss, men har blitt utblandet så mye med arabere, sigøynere og andre folk at de i dag lett kan se ut som fremmede de også. De har for mye ikke-europeisk blod i seg.

4. De klarte ikke engang å organiserer forsvaret i Nord-Norge mot Sovjet efter krigen, og måtte - i hemmelighet - importere tyske generaler som skulle gjøre det for dem.

5. "Folkedemokrati" eller "sosialdemokrati" eller hva det nu måtte kalles. Det er alt sammen det samme: kommunistvelde.

Varg Vikernes