Fenrisulvene og den rensende ilden

Fra min tid i barneskolen har jeg et vagt minne av Sodoma og Gomora. Beskrivelsen av disse to byene minner meg svært mye om den verden vi lever i i dag. Det finnes ingen moral, ingen idealer, ingen prinsipper, ingen skrupler, ingen hensyn, ingen empati, ingen altruisme, ingen ting som er positivt. Bare hedonisme og egoisme. Utelukkende hedonisme og egoisme.

Det forundrer meg at ikke flere klarer å se hvor langt verden har gått i sin tilnærming til Sodoma og Gomora, med større og større aksept for pedofili, kapitalisme, sodomi, tortur av dyr, homofili, etnisk blindhet, forurensning av skog og vann, feminisme og andre naturødeleggelser.

Reklame og underholdning består av nakne eller halvnakne barn med spiseforstyrrelser og/eller narkotikaproblemer; dekadente venstreekstremister, seksuelt forvirrede og andre idioter, og kvinner som gjør seg til for å høres ut som barn ("barbie girls"). Kvinner lemlester sine egne kropper for å få "større" (i. e. kunstige, falske) bryster, slankere mage, tykkere lepper og gudene vet hva de gjør. Menn pumper kroppene sine fulle av kjemikalier og likrester, ikke for å oppnå noe spesielt, men for å oppnå dette spesielle raskere. Deres skjelett blir helt vanskapt og porøst på grunn av veksthormoner og i tillegg blir kroppens organer (ikke minst hjernen) ødelagt av anabole steroider. Barn bruker narkotika, ligger med hverandre og ser på horer og gangstere som idealer. Barn blir gjort til sex-symboler og blir kledd opp som voksne - samtidig som at folk blir overrasket over at det skjer flere overgrep mot barn (som en følge av alt dette). Ikke bare læres menn opp til å tenne på barn, men de må jo også henvende seg til barn i dag om de skal finne en jomfru.

Hadde vi hatt noen til å veilede den forvirrede befolkningen hadde dette vært enkelt å løse. En sterk ledelse kunne ha sagt; "Nei!". "Vi tolererer ikke at dere gjør anorektiske og narkomane barn til idealer for vår ungdom!" Punktum. Dermed hadde vi ikke fatt noen slik reklame eller underholdning. Men, nei. Dette er "sensur" og "undertrykkelse", "diktatur" og "nazisme". Ja, det er det, og det er denne sensuren som må til om vi skal overleve, leve og vokse i det hele tatt. I stedet har vi noen veike tullinger, noen grenseløst lavpannede og kunnskapløse, historieløse og ubrukelige politikere i et system bygget av og for nettopp slike dekadente mennesker. Selv om de skulle ønske å forhindre forfallet hadde de ikke klart det, for de er livredde for å måtte innrømme at "demokratiet" ikke er det beste styresettet - for skal de løse problemene må de ty til udemokratiske hjelpemidler og metoder. "Demokratiet" er knapt nok et styresett i det hele tatt da det lar all degenerasjon blomstre og vokse fritt, mens folket og hele vår planet dør. Er det å "styre"? Kapteinen har overlatt roret til tusenvis av matroser, som - i fylla og narkorus og proppfulle av hodepinetabletter m. m. - alle vil svinge i hver sin "personlig utfoldende" og "individualistiske" retning. Skipet farer mot avgrunnen mens folket fortsetter å dra i og krangle om rattet. Alle matrosene lever for å "realisere" seg selv, for det er nemlig alt som betyr noe i "demokratiet". Du vet; "friheten til å leve som du vil". FRIHET! FRIHET! FRIHET!

At vi alle kommer til å drukne og vårt eget oppkast, fordi alle får "realisere seg selv" ser ikke ut til å bekymre noen. Jo sykere de er jo mer får de utfolde og "realisere" seg. Faktisk blander vi alt oppkastet og drukner alle kollektivt i det. Ingen får slippe unna. "Knus opposisjonen (for de lever ikke slik vi har diktert at folk skal leve)". Alle skal druknes i samfunnets oppkast. De som ikke vil druknes skal druknes med makt. "Knus all opposisjon".

Men hvem er det som dikterer hvordan vi skal leve? Det er egentlig ingen, for alle får lov til å si hva de vil. Dermed kan alle selv velge, og dette betyr i praksis at ingen bestemmer. Det er derimot den allmenne dumhet, uvitenhet, svakhet, feighet og smålighet som bestemmer over oss alle. Roret er overlatt til de fordrukne, troløse horebukkene av noen matroser - og deres horer. Med andre ord; arbeiderklassen har fått makten, bermen styrer. Vårt "demokrati" er og har alltid vært et oklokrati. Siden moderne mennesker, den stupide arbeiderklassen, ikke vet hva oklokrati betyr kan den "primitive opposisjonelle" fortelle dere hva det betyr; det betyr pøbelvelde.

Pøbelen finnes i oss alle og den dyrkes i vårt moderne Sodoma og Gomora. Finnes den ikke vil den tvinges inn i deg og så næres av den daglige "underholdning" (i. e. et fint ord for propaganda). Du skal se danske strippere med silikon i brystene og gull rundt halsen på fjernsynet, du skal se de anorektiske/narkomane barnemodellene på plakater uansett hvor du snur deg, du skal se et par drap og voldtekter på nyhetene, du skal lese om all småligheten og kriminaliteten som tillates i vårt samfunn, du skal underholdes av naturkatastrofer frembrakt av vår skammelige livsstandard ("velferdsstaten"), du skal se barne-TV med hyperaktive psykopater i surrealistiske scenarier og kostymer (og så lurer du på hvorfor barna vokser opp til å bli psykotiske?), du skal høre "treat me right baby" og "make me feel good" akkompagnert av afrorytmer minst et dusin ganger på radioen i bilen bare på vei hjem fra arbeidsplassen, du skal høre fordømmelser av alt som heter intelligens og renhet hver eneste gang en politiker åpner sin ekle munn, du skal tvinges til å tenke hevn og du skal lære å hate de "onde" (i. e. slike som meg), og så videre og så videre og - så - videre.

Jeg begynner sakte men sikkert å innse at det ikke nytter å kjempe imot denne bølgen av uintelligent hedonisme. Den ser ut til å måtte bekjempe seg selv. Jeg vil bare vekk fra alt sammen. Vekk fra alt. Lengst mulig vekk. Helst vil jeg ta med meg noen andre intelligente og rene mennesker og bare reise ut i rommet på jakt etter en ny planet vi kan gjøre beboelig for mennesker, nu som menneskeheten og vår Moder Jord sakte men sikkert blir myrdet. Sodoma og Gomora kan brenne og så drukne i sitt eget oppkast etter oss. Det er ikke noe vi kan gjøre med det. Vi kan ikke helbrede en pasient som med fanatisk overbevisning og enorm entusiasme går inn for å dø og ødelegge seg selv, sin verdighet og alt den har vært i kontakt med (og attpå til ser på oss med forakt fordi vi ikke ønsker å råtne moralsk og dø vi også).

Kanskje det var slik livet på jorden oppstod en gang i tiden, da noen forlot en annen planet av samme grunn? Nu har det altså skjedd igjen. Det får meg til å tenke på at noen sa at vi engang var guder, og at vi ble kastet ned fra himmelen fordi vi hadde forbrutt oss mot gudenes lover. "Kom tilbake når dere har lært". Vel, vi har tydeligvis ikke lært noe som helst - de fleste av oss har ikke lært noe i alle fall. Men at jeg har lært, hva betyr vel det? Jeg er ikke engang sikker på om jeg ønsker å helbrede pasienten. Forråtnelsen har gått for langt. Det er for få ekte mennesker igjen. Altfor mange har blitt dekadente, ikke bare i sjel og tanke, men også genetisk sett. Stygge, mørke, lavpannede folk som er ubrukelige til alt annet enn spredning av ytterligere forråtnelse og degenerasjon, åndspest og uvitenhet. Jeg ville ikke engang kastet likene deres til rottene av frykt for å forurense og forgifte rottene. Som romerne sa det; Qua medicamenta non sanant, ignis sanat (hva legemidler ikke leger, helbreder ilden). Jeg forstår med ett hva mine forfedre mente med "den rensende ilden". Det er ilden, Loki og hans barn, som gjør det mulig å bygge en ny verden, for ilden brenner den gamle.

Den største straff for meg er ikke å sitte i fengsel, men det å bli tvunget til å leve i deres system i det hele tatt, med deres (mangel på) moral, deres syke underholdning, deres idealløse verden og deres degenererte blandingsfolk. Jeg vil bare vekk. Vekk, vekk, vekk. Jeg vil ikke engang begraves i deres forurensede jord. Jeg vil ikke ha noe med dere eller deres syke "kultur" å gjøre om jeg så er død. Bare det å ha eksistert samtidig med dere og deres "kultur" føles som å ha kastet perler for svin. Jeg synes bare synd på dere arme, sjeleløse undermennesker.

Jeg har en livsmening, jeg ønsker å leve, jeg liker å leve, men ikke i verden slik den ser ut i dag. Enten klarer jeg og mine likesinnede å forandre på verden, eller så kommer vi (også) til å dø - tidlig. Dessverre bryr jeg meg, og av den grunn må jeg vente med å leve til verden er verd å leve i. Jeg bryr meg om at naturen blir voldtatt, jeg bryr meg om at mitt folk og vår etnisitet blir utslettet sakte men sikkert, jeg bryr meg om at min kultur erstattes av en fremmed kultur, jeg bryr meg om at dyr tortureres for økonomisk vinnings skyld. Jeg bryr meg. Den dag jeg dør i deres regime vil jeg kunne si at jeg døde ikke, for jeg har aldri levd. Min lykkelige barndom var en illusjon, da jeg vokste opp og så hvordan verden egentlig var forstod jeg hvor bortkastet og falsk den lykken var. Hva er vel personlig lykke i en verden som er i ferd med å begå selvmord? Ikke før jeg får leve i en sunn verden kan jeg si at jeg egentlig har levd. Inntill da vil jeg være en levende død, en av Woutans mange var(g)ulver. Til alle dere andre varulver der ute, vel vitende at det snart er skuddpremie på oss alle (først bare på 2/3, så resten - og det er som vanlig de lavpannede som skyter), vil jeg si at jeg gir aldri opp. Jeg håper at dere også holder ut. Skadet, lenket og plaget av sin egen rettferdighetssans og godhet vil Fenrir til sist løse seg fra sine lenker. Ilden vil brenne denne falne verden. Selv om ulvene dør i kampen kan de dø vel vitende at Balder og de andre finner igjen våre forfedres gullbrikker i det grønne gresset. Kanskje er det en ny romferd som fører oss til en ny planet, kanskje er det en fornyelse av denne. Jeg vet ikke. Jeg vet bare at vi har rett og jeg håper Balder finner bryet verd å komme tilbake til vårt forskrudde folk. Kanskje det er håp for noen i alle fall, selv om det ikke ser slik ut i dag.

Varg Vikernes