Forunderlige strofer fra mytologien

En gammel skikk fra Telemark går ut på at "brudgommen hugger tre græsselige Hug med sin Sabel i Bjelken, Døren eller andet Sted". Dette gjør han rett før han går opp i brudesengen. Den samme skikken fantes i Hallingdal. En Mehlum forteller om en gammel stue på Toen "i Nes gjeld" at "Midt i Stuen ligger der, som almindeligt i Hallingstuer, Stuen fra Ende til anden en Stok, som kaldes Krunen". Han forklarer videre at under bryllupet reiste mennene seg og avla løfter til bruden. Disse løftene bekreftet de med et kraftig hugg i stokken, og merkene efter disse huggene skulle stå som bekreftelse og minne om disse løftene. 1 1745 skriver presten Niels Bernhoft om et Sigdalsord; "Beile eller Bæle Hug" (Beilehugg), som var hugg i bjelken over bordet, som enhver beiler eller frier skulle i gamle dager utvise tapperhet og styrke i. De skulle da sannsynligvis, når de beilet til en kvinne, hugge i denne bjelken og avlegge et løfte om å gjøre en heltedåd. Hugget skulle stå som minne om deres løfte.

Videre ser vi at dette er en del av en ennu eldre skikk ved at vi finner merker efter sverdhugg på eldgamle gudebilder. Vi må da se på andre skikker og tradisjoner for å kunne kommer frem til hva dette egentlig kommer av og har sitt opphave i.

Vi kjenner godt til kvinnenes dans i ring rundt bålet, deres månedans og soldans, men mer interessant i denne sammenhengen er mennenes sverddans. Mennene danset med nakne sverd som de svinget vilt med. Noen steder hører vi at en av danserne hadde rollen som "sverdkongen" og de andre løftet ham opp på sverdene! I Tyskland skulle "sverdkongen" visstnok late som om han var død.

I England danset ungdom på denne måten, kledd i hvitt. En som ikke bar sverd blandet seg inn i danset mens de laget et solsymbol med sverdene og ble derefter drept av dem. De la også sverdene på marken formet som et solsymbol og danset rundt dem.

Disse dansene fant sted i julen!

I gamle bryllup fantes brudemenn og brudgom, i den gamle dansen sverdmenn og en sverdkonge. Det ene var bryllup, det andre sverddans. I bryllupet hugges sverdet i en bjelke eller et gudebilde, i sverddansen hugges sverdet i sverdkongen. Brudgommen blir løftet opp i været av brudefølget, mens sverdkongen blir løftet opp i varet på sverdene. Disse to skikkene hører altså sammen på en eller annen måte.

Ritualet gikk ut på at en konge ble drept. Derefter ble den drepte inkarnert i en ny mann, som mottar kongehylling ved at han løftes opp i været.

En sammenheng i dette finner vi i de gamle germanernes dyrking av Nerthus og Freyr. I begge disse kultene ble et gudebilde løftet opp i været (båret rundt) sammen med et menneske. Nerthus med en prest og Freyr med en prestinne.

Brudgommen far ikke gå til sengs med bruden før han har hugget med sverdet i en bjelke (et gudebilde). I sverddansen er det derimot en konge, en heros, som blir hugget i med sverd.

I urtiden ble høvdingene sett på som inkarnasjoner av gudene. Solguden steg ned i kongen, og når en ny konge skulle utnevnes ble derfor den gamle kongen først ofret - slik at solguden kunne stige ned i den nye kongen i stedet for. Vi forstår da bedre hva sverddansen og brudeskikken går ut på.

Denne urtidens skikk ser vi gjenspeilet i flere av de senere indoeuropeiske folks skikker. Vi kjenner godt til at faraoene ble sett på som guder i menneskelig form, men det forholdt seg faktisk slik heri Norden også. Tjoden (kongen) var en inkarnasjon av solguden.

Det er egentlig innlysende, men vi tenker likevel neppe over at det er nettopp derfor en prins i våre tider ikke har kunnet bli konge før faren, kongen, var død. Kongen må være død før en ny konge kan utnevnes. Solguden må frigis fra den gamle kongen før han kan ta bolig i den nye.

I brudeskikken henger vel denne skikken igjen fordi dette også gjaldt alle de andre gudene. Gudebildet brudgommen hugger i før han går til sengs med bruden er Freyr, fruktbarhetsguden! Han myrder gudebildet og lar fruktbarhetsguden ta bolig i ham i stedet for. Han far ikke fullbyrde ekteskapet med kvinnen før han har tatt det guddommelige opp i seg.

Det interessante her er at vi finner noe i mytologien som har en sammenheng med dette. Vi lærer at Freyr, da han kom i kamp med Beli, måtte drepe ham med et hjortehorn. Beli betyr innlysende nok beiler! Frier! Hvorfor skulle akkurat Freyr komme i kamp med en beiler? Og vi vet jo at Freyr ikke har noe sverd selv, for det har han gitt bort til sin tjener, Skírnir. I den engelske skikken ser vi jo at en uten sverd kommer inn og blir drept av sverddanserne.

I mytologien vinner Freyr denne kampen, men om vi vrir og vender litt på det så kan han jo ikke tape! Han tar bare bolig i en ny gjenstand eller kropp efter å ha blitt hugget ned med sverd; han tar bolig beilerens, i brudens kropp.

Det nye mysteriet blir da hjortehornet. Hva skal det bety? I "Germansk Mytologi og Verdensanskuelse" skriver jeg at "Hjortehornet som med sine bestandig frembrytende tagger er et bilde på naturens utskytende fruktbarhet (flodene som med sine mange armer utbrer seg fra himmelen til underverdenen, utringer derfor også en hjorts horn). Bildet er her tatt fra dyreriket og anvendt på planteriket, som på samme måte deler seg i det uendelige". Det er altså fruktbarheten. Fruktbarhetsguden overvinner bruden med fruktbarhet! Og hva kan vel en brudgom ønske seg mer enn fruktbarhet i det han stiger opp i brudesengen?

Dermed far vi forklart nok en mystisk strofe i mytologien, om at Freyr vinner kampen mot Beli, kun bevæpnet med et hjortehorn.

I gamledager var menneskene mer prisgitt naturens velvilje enn vi er i dag. Om avlingen slo feil et år kunne det bety stor nød for en bonde og hans slekt. I disse stundene måtte de ty til sin oppfinnsomhet for å overleve.

Storbøndene derimot levde bedre og sikrere, med småbønder under seg, større jaktområder og kort sagt mer natur rundt seg å høste av. De led sjelden noen nød.

Småbøndene måtte derfor ofte male opp og blande bark i melet, og av dette lagde de såkalt barkebrød. De brukte en rekke forskjellige typer trær til dette, men mest vanlig var det å bruke bark fra rognen.

Selv om det ikke er noen annen forbindelse til dette i myten om Þórr på ferd til Geirröðr forstår vi med ett hvorfor det heter at "rognebærbusken er Þórs redning". I myten reddes han av den i det han er i ferd med å ta seg i land fra en elv, og det blir derfor vanskelig å forstå sammenhengen til barkebrød og bøndenes sult.

Þórr var først og fremst bøndenes gud. Som Óðinn selv sa så fikk han alle kongene og heltene, mens Trells ætt havnet hos Þórr. De fattige; de som måtte blande bark i melet for å få det til å strekke til. Dermed forstår vi hvorfor rognen blir kalt for "Þórs redning".

Av alle de vers og setninger, strofer og linjer i vår mytologi; hvor mange er det som skjuler en slik dypere mening? Hvor mange er det som kan åpne opp dører for oss til gammel og glemt kunnskap? Hvor rik er ikke vår mytologi, når vi kan lese så mye ut ifra bare enkeltsetninger! Og hvor takknemlige bør ikke vi være, for at vi ikke har glemt disse mytene. Hva ville vel vært igjen av vår kultur om de kristne hadde lykkes i å utslette også disse enkle restene av vår arv? Og tenk da på alt vi hadde hatt av nordisk kultur, om bare våre flotte kvinner hadde fatt leve i middelalderen, istedenfor å måtte brenne på et bibelske offerbål - hvor det nordiske ble ofret på alteret til en asiatisk avgud! Så mye kunnskap tapt, så mye kultur mistet. Kjære deg, la oss nu i det minste bevare det nordiske mennesket! Vårt nordiske blod lever ennu, men hvor lenge?

Varg Vikernes