Hva er Ásatro (Del II)
Har det noen hensikt å blote (ofre) til Gudene? Kan Gudene høre oss om vi kaller på dem? Trenger vi religiøse ledere?

Gudene representerte forskjellige sider i oss: Æsene og Åsynjene, Vanene og Disene sider i vår bevissthet; Jotner og Dverger sider i vår underbevissthet. Helheimen og Utgard er vår underbevissthet, mens Åsgard og Midgard er vår bevissthet. Når Balder - som er en metafor på meningen med livet - blir myrdet, havner han i Helheimen. Dette betyr ganske enkelt at vi har „glemt" meningen med livet, at den er fortrengt av en kristen psykose. Troll i eventyrene tåler ikke sollys. Dette er fordi når en tanke (et Troll) fra underbevisstheten kommer ut i lyset, opp i dagen, da er den ikke lenger en ubevisst tanke (et Troll). Mens Loki er logikken, så er Tor troskapen, Tyr motet, Frigg kjærligheten, Heimdall samvittigheten, Forseti rettferdighetssansen, Nanna nærheten imellom oss, Sif slektskapsfølelsen (som er gift med Tor, merk dere det! Troskap til blodet!), Frøy lysten osv... Bloter vi til noe av dette styrker vi dette i oss selv. "Å blote" betyr "å styrke"! Vi bloter til disse kreftene ved å drikke for dem, ved å spise for dem, ved å leve for dem! Drikker jeg for Tor drikker jeg for å styrke min troskapsfølelse, min lojalitet. For å styrke den ved å minne meg selv om den. Bringe den lenger frem i bevisstheten. Gudene er symboler på forskjellige gode ting. Ordet "Gud" kommer faktisk fra ordet "God", så det hersker liten tvil derom. Vi har gitt disse gode ting navn, for å huske dem lettere, for å ære store kvinner og menn som engang levde og som engang het nettopp Odinn og Tor, Frøyja og Frigg osv. Om vi tror vi bloter til Guder, så har vi rett! Gudene finnes; i oss selv, i vår rase, i vårt rene blod! Gudene "hører" oss ved at vi hører dem, ved at vi blir mer lojale av å tenke mer på Tor, mer modige av å tenke på Tyr osv.. Spør jeg Odin om råd i en viktig sak bør jeg stole på det svaret han gir meg; for det er mitt blod som svarer, årtusener med ervervet kunnskap og erfaring. Navnet Odinn er kun en slags nøkkel til mitt indre, et slags passord som lokker frem kunnskap fra andre tider. Noen bruker kaffegrut som nøkkel, eller hestenes gange, stjernene eller linjene i hånden, runer eller skyenes formasjoner. Alt er kun nøkler til noe vi har i oss selv. Små speilbilder av makrokosmos hvori all kunnskap er gjemt. Vårt folks historiske helter har blitt til en type guder for oss, et symbol på noe godt. Om vi bloter til dem, vil vår bevissthet rundt deres tanker og idéer bli styrket. Dette er også Åsatro: Forfedredyrking! Å drikke for gode ting og mennesker, slik at disse ikke glemmes! Slik at disse forblir i vår bevissthet. Trenger vi religiøse ledere? Ja, men med forbehold. Vi trenger å bli minnet på våre hellige plikter og oppgaver, men denne oppgaven bør gis den eldste i hver familie snarere enn noen andre. Religion skal være en privat ting, deler av den vel å merke, da det å minne alle familiers gode kvinner og menn vil bli en umulig oppgave for Staten. Dette må overlates til hver enkelt familie. Å minnes Gudene, de Gudene som er vårt opphav fra gammelt av, de mytologiske Gudene, som er felles for hele folket og rasen, disse må feires og minnes offentlig! Føreren bør stå for også dette. I fedredyrkingen byttes Gudebildene ut hele tiden ettersom nye barn fødes i slekten. De Gode slektsmedlemmene minnes ved at det første barn som fødes i slekten får avdødes navn. Slik glemmes han - eller hun - aldri, og barnet får helt fra starten av i livet noe å være stolt av, noe å vokse på, noe å ha respekt for og noe å søke styrket: Ære! Et navn!! Prestenes slette livsførsel og kirkens maktmisbruk fikk den bøhmiske kirkereformatoren Jan Hus (1369-1415) til å gjøre opprør. Resultatet ble at også han havnet på bålet etter å ha blitt anklaget for kjetteri. I 1184 organiserte pave Lucius 3dje en inkvisisjon ("undersøkelse"). Hensikten var å oppspore og utrydde det de kallte "kjetteri" - fjerne folk som ikke hadde den rette tro og opponerte mot kirkens lære og makt. I 1232 fortsatte pave Gregor 9de i hans fotspor, og han sørget også for at inkvisisjonen ble lagt direkte inn under pavestolen. Man henviste til 2. Mosebok 22, hvor det foreskrives dødsstraff for "trollkvinner", og i 1484 satte pave Innocens 8de igang en storstilt "heksejakt": Alle hekser og trollkvinner skulle letes opp og "reddes" fra djevelen ved at man lot dem dø på renselsens bål. Som oftest var ofrene enslige kvinner, som kanskje tjente litt på si ved å operere som "kloke koner", eller ganske enkelt skilte seg litt ut. I 1486 ble det utgitt en lærebok i hekseforfølgelse, forfattet av de tyske inkvisitorene Johann Sprenger og israelitten Heinrich Kraemer. Boken ga en omfattende innføring i de metodene som var nødvendige for å avsløre og "ta seg av" hekser. Vannprøven er et godt og grotesk eksempel: Den mistenkte "heksen" ble bakbundet og kastet ut i en sjø eller elv. Hvis hun klarte å holde seg flytende var hun definitivt en heks og ble brent på bålet. Sank hun og druknet - vel, da viste det seg altså at hun var uskyldig! Også raffinert, grusom og nådeløs tortur var det helt normalt å benytte for å få "heksene" til å tilstå ... Det blir antatt at så mange som 10 millioner kvinner ble brent på bål rundt omkring i Europa i løpet av den tiden hekseprosessene pågikk - over halvparten var tyske kvinner. Men også i Mora i Sverige - så sent som i 1669 - fortelles det om båldøden for mer enn 80 kvinner etter at noen barn påsto at de hadde sett kvinnene fly til Blokksberg på kosteskaft ...! En av de mest grusomme "heksejegerne" var den israelittiske storinkvisitoren Tomas de Torquemada (1420-98), som i Spania var ansvarlig for flere tusen menneskers død i årene mellom 1483 og til hans død i 1498. Og det gikk ikke bare ut over kvinnene, også - for kirken - "brysomme" menn ble ble stemplet som trollmenn og kjettere. Som den kjente italienske filosofen Giordano Bruno (1548-1600). Han ble brent på bålet etter å ha hevdet at jorden er rund og ikke verdens sentrum. Israelittene har også benyttet inkvisisjonen for å påkalle seg oppmerksomhet og fremstille seg selv som offer ved å hevde at det nettopp var israelittene det gikk værst ut over. Dette er ikke riktig, og sannheten er at mange av pavene nettopp var israelitter! Og også blant biskoper, prester og inkvisitorer var det påfallende mange israelitter. Kristendommen har altså ingen grunn til å heve seg moralsk over hverken Pol Pot eller Stalin. Og når det gjelder nasjonalsosialismen er det nok bare å slå fast at "vår" ideologi aldri har kommet i nærheten av å påføre verden så mye lidelse som kristendommens "ydmyke" tjenere.... Og ellers kan vi vel bare fastslå at også idag blir "kjettere" ofre for stat og kirke - om de utfordrer de moderne myter, om f.eks. krigen...

Varg Vikernes