Burzum
NEWSBIOGRAPHYDISCOGRAPHYPHOTOSLIBRARYDOWNLOADSCONTACTS

LIBRARY

Odalisme - om religiøsitet og vårt forhold til naturen

I vår moderne verden savner vi nesten totalt respekt for naturen, for hvert enkelt tre i skogen eller for busker og kratt, for bekker og for selve luften vi puster i - og kanskje savner vi mest av alt respekten for dyrene. Selv menneskenaturen blir voldtatt og motarbeidet på alle vis. Men hva annet kan vi vente når vi lever under en ørkenreligion, en asiatisk frelsertro, hvor Moder Jord og livet på henne kun betraktes som en mellomstasjon til Himmel eller Helvete?

En svensk kamerat minnet meg nylig på at det er roten til problemet som må angripes, ikke dets symptomer. Det er viktig at vi alle ser hvor naturforaktens røtter strekker seg hen, hvor de hviler og av hva de næres. Vi kan snu og vende på det, men til syvende og sist er det vårt livssyn og vår barnetro som alltid vil ende opp som roten til problemet. Dette livssynet og denne barnetroen næres av den moderne kultur, som igjen har sine røtter i den ovenfor omtalte frelsertro.

Vi lærer i vår kultur, om vi kan kalle det "kultur", at det er individet som betyr noe. Vi lærer at alle individ er av samme verdi, uavhengig rase og kjønn, intelligens og skaperkraft, troskap og styrke. Vi lærer også så vidt om en tro på Himmel og Helvete, men kun det simpleste mennesket erverver seg denne tåpelige troen - og alle tenkende vesener skammer seg over å forkynne et så barnslig budskap. Mennesket, det sterke mennesket, hever seg over denne idiotien. Men foruten forakt for religionen, uansett hvilken religion det måtte være, står da kun individualismen tilbake. Ikke skaperevnen, initiativ eller lederevnen, men egoismen. Den negative individualismen.

Dermed er det sterke og moderne mennesket håpløst ureligiøst, kurert for all religiøsitet av det samfunnet vi lever i og dets religionsundervisning og forkynnelse. Ethvert religiøst ritual ses på med forakt, enhver religion likedan.

Siden vårt forhold til Moder Jord opprinnelig var et religiøst forhold blir derfor også dette lidende. Vi har for lengst glemt våre fantastiske fester for henne. Selve festene feirer vi nok ennu, men innholdet i disse festene er for lengst glemt - fortrengt og forkastet. Vi har for lengst glemt vår respekt for henne. Hun er nu kun et middel til rikdom.

Men hvilken rikdom? Hva er materiell rikdom uten et åndelig innhold? Tilgi meg for å bruke et begrep som åndelig, som vei også er ødelagt av det moderne samfunnets prester og andre hyklere, men jeg kan ikke bruke et annet begrep. Vi lever i en verden preget av stadig mer frustrert vold, stadig mer kriminalitet, være det vinningsforbrytelser eller overgrep mot andre (mennesker, dyr og gods). Vår verden blir stadig kaldere. Samtidig søker menneskene åndelighet som aldri før, uten at de nødvendigvis tør bruke det begrepet. For hva er vel vår fjellvandring, vår beskuelse av solnedgangen, vår opplevelse av skogen og havet, vår hyttetur eller til og med våre hopp utfor stup med fallskjerm, annet enn en søken efter en opplevelse av åndelighet? For dette er den sanne og ekte ånd, vår ånd - naturens ånd.

Vi tør ikke lenger søke religionen, så effektiv var vår oppveksts ødeleggelse av alt som har med religion å gjøre. Men vi søker den likevel, på gjengrodde stier. Der ute kan vi luske rundt og få tilbake litt av livsviljen i en ellers meningsløs og håpløs kultur, der ute kan vi lades opp av en ekte ånd, uten at vi kan kalles religiøse av den grunn. Puh!

Hvor står da slike som meg, som søker å redde den naturen vi alle er med på å ødelegge med nettopp religion? Hvilken chanse har jeg til å vekke noen som har valgt å ikke være religiøse nettopp fordi de ikke er slette mennesker?

Jeg må forsøke å få deg til å forstå at religiøsitet er ikke så gale, så lenge det er vår egen religion.

Ikke tenk på ofring til guder og fester til ære for solen og månen, ikke tenk på religiøse bryllupsritualer eller pubertetsfester, ikke tenk på mystiske runetegn eller seid. I stedet må du forstå at religion kan også være respekt for naturen. Det er der du finner åndelighet, i naturen. Ikke bare i de grønne skoger og på høye fjell, men også i din egen nordiske menneskenatur.

Den magi du opplever ved et fossefall, i en skog eller på en blomstereng, den magi du opplever ved et gammelt tre eller i fuglesang, i lyden av en bekk som renner eller i blader som rasler i vinden, det er den åndsopplevelse jeg snakker om. Den magi du opplever i bratte stup og mørke skoger, i stjernehimmelen og månelyset, i ulvehyl og ravnens åsyn, den stemning som finnes i natten - det er også magi. I naturen finnes disse stemninger, disse tilstander - denne åndeligheten. Det er dette som tvinger oss til å ha respekt for naturen.

Men respekt kommer ikke av seg selv. Respekten må innøves, den må memoreres og repeteres. Hvis ikke glemmer vi oss, og kaster søppelet bak en busk eller hugger ned et tre for mye. Men det er nettopp derfor vi har religion, for å kunne hele tiden ha vår respekt for naturen, vår bevissthet om Moder Jords sårbarhet og vårt eget ansvar overfor henne - på et individuelt som på et kollektivt plan. Uten ritualer og religion glemmer vi oss, uansett hvor mye vi er i stand til å oppleve naturens ånd. Det er derfor vi behøver religionen og dens ritualer.

For at det sterke, moderne mennesket skal kunne akseptere en religion i sitt liv må det forstå nytten av det og meningen bak. Vi er altfor intelligente til å tro på "Gud" eller Himmel og Helvete, på Jesu oppstandelse eller på en jomfrufødsel. Det er vås fra ende til annen og ethvert intelligent menneske vet det utmerket godt. Men vi er også intelligente nok til å være i stand til å sette pris på naturen og oppleve den særegne ånd som finnes deri. Vi er intelligente nok til å forstå nytten og nødvendigheten av den rene naturen. Vi må derfor også være intelligente nok til å forstå at vi må forkynne respekten for naturen, ikke bare gjennom ideologi og livssyn, men også gjennom religion og religiøs praksis.

I "Germansk Mytologi og Verdensanskuelse", side 17, om "Vetter", skriver jeg at: "Man skal knele for trærne om man vil felle dem, og tiltale dem som levende vesener. Med bøyd hode skal man be om tillatelse til å ta noe fra skogen." Det er dette jeg snakker om. Vi må omgi oss med ritualer som gjør oss bevisste på hva vi gjør og vi må bestrebe oss på å kunne ha en livsstil som gir oss naturlig nærhet til naturen. Det er bedre å se på trær som besjelede vesener og på dyr likeså, enn å ikke tilegne disse noen åndsegenskaper i det hele tatt. Alt som lever har sjel, alt som lever har livskraft - og denne sjelen og livskraften må vi ha respekt for. Er vi intelligente forstår vi nytten av dette. Vi forstår at et slikt livssyn er nødvendig for naturens overlevelse og vi forstår at et slikt livssyn må innøves gjennom ritualer, som har til hensikt å påminne oss om Moder Jords sårbarhet og vårt ansvar overfor henne. Det er derfor en fornuftens religion, en rasjonell religion. La oss derfor feire naturen på vår Austrôn ("Påske"), våre Jevndøgn og Solverv (Jul og "St. Hans"), våre forfedres minnedager og Soldagene (Søndagene). La oss omgi oss med ritualer som har til hensikt å minne oss på at vi har et ansvar. Ikke bare overfor Moder Jord og Sol, men også overfor våre barn, våre barns barn og deres efterkommere. I dette vil vi kunne nyte naturens ånd, leve med den og vite at vi gjør vår plikt. I dette vil vi endelig kunne leve i overensstemmelse også med vår nordiske menneskenatur, efter nesten tusen års asiatisk menneske- og naturforakt.

For Blod og Odel!

Varg Vikernes



© 1991-2019 Property of Burzum and Varg Vikernes | Hosted at Majordomo | Secured by COMODO PositiveSSL