LIBRARY
Puslespillet
I og før tidlig middelalder fantes der ikke så mye papir eller skriftlige avtaler folk imellom her nord i Europa. Vi lagde ikke kontrakter slik vi gjør i dag, eller skrev ned våre forpliktelser overfor andre i lover og regler. I stedet sverget vi ed på at vi skulle overholde det vi hadde lovet.
Dette var i en tid da kristendommen ennu ikke hadde korrumpert mennesket her i NordEuropa. Med andre ord var en ed sverget mellom to menn ubrytelig. Germanere brøt ikke et løfte, de brøt ikke avtaler eller lurte seg unna sin plikt. Men det hendte at de opphevet avtaler på lovlig vis.
Våre fjerne forfedre hilste på hverandre med utstrakt arm og åpen hånd, en hilsen vi i dag forbinder med germanere av senere dato - som Hitler og nasjonalsosialistene. Skikken med å ta hverandre i hånden derimot fantes den også, men ikke som en hilsen. Man tok hverandre i hånden når man bekreftet eller avkreftet avtaler.
Når man inngikk og når man opphevet avtaler. Når en slik avtale skulle bekreftes med et håndtrykk skulle det alltid være et vitne til stede. Dette vitnet skulle skille partenes hender ved å legge sin hånd på deres og presse dem nedover til hendene skiltes. Han "slo ned" avtalen som det het. Slik bekreftet han avtalen.
Når noen skulle oppheve en avtale gjorde de det samme. De tok hverandre i hendene på det og vitnet "slo opp" hendene. Vitnet presset partenes hender oppover til de skiltes. Dermed var avtalen opphevet.
I vår tid finner vi likevel rester efter denne eldgamle avtaleskikken når jenter og gutter ikke lenger vil være kjærester; de "slår opp".1
Selv om vår germanske arv er så godt som utslettet av det kristne 1000-årige terrorveldet så finner vi hele tiden spor og rester efter det som engang var. Disse sporene og restene er som et puslespill for oss, og om vi lykkes i å sette disse bitene sammen vil vi kanskje klare å i alle fall fa et forståelig bilde av vår egen kultur. Flere av disse bitene er som små tråder som stikker opp fra myren. Vi trenger bare å trekke i trådene så følger resten efter og opp fra den myren som har lagt seg over nordisk kultur. Det er stikkord som åpner opp en helt ny verden for oss, hvis vi bare undersøker dem litt.
Et problem i dag derimot at vi ikke alltid vet hvilke ord vi skal undersøke, hvilke tråder vi skal trekke i eller hvilke biter som hører sammen. Når furtne barn skriker gråtende til hverandre at "jeg slår opp" så skal det mye til for oss å vite at vi må undersøke nettopp dette begrepet. Hva har vel det med germanske fornkultur å gjøre ved første øyenkast?
Jeg vil derfor minne om et gjetord vi germanere har fatt; vi er effektive. Når vi tross alt har så mange tråder å dra i, hvorfor ikke dra i dem alle? Hvorfor ikke undersøke alle ord, alle begreper og alle biter vi kommer over? Med germansk effektivitet! Til slutt vil vi da kunne sortere ut alt som er vårt, og av det lage et vakkert og fargerikt bilde! Et bilde av vår fortid - og vår fremtid. Et bilde av Freyja!
Noter:
1. Jeg må avsløre min uvitenhet på dette området og innrømme at jeg ikke vet om det er vanlig å si dette også utenfor Bergen, men vi sier det i alle fall i Bergen den dag i dag.
Dette var i en tid da kristendommen ennu ikke hadde korrumpert mennesket her i NordEuropa. Med andre ord var en ed sverget mellom to menn ubrytelig. Germanere brøt ikke et løfte, de brøt ikke avtaler eller lurte seg unna sin plikt. Men det hendte at de opphevet avtaler på lovlig vis.
Våre fjerne forfedre hilste på hverandre med utstrakt arm og åpen hånd, en hilsen vi i dag forbinder med germanere av senere dato - som Hitler og nasjonalsosialistene. Skikken med å ta hverandre i hånden derimot fantes den også, men ikke som en hilsen. Man tok hverandre i hånden når man bekreftet eller avkreftet avtaler.
Når man inngikk og når man opphevet avtaler. Når en slik avtale skulle bekreftes med et håndtrykk skulle det alltid være et vitne til stede. Dette vitnet skulle skille partenes hender ved å legge sin hånd på deres og presse dem nedover til hendene skiltes. Han "slo ned" avtalen som det het. Slik bekreftet han avtalen.
Når noen skulle oppheve en avtale gjorde de det samme. De tok hverandre i hendene på det og vitnet "slo opp" hendene. Vitnet presset partenes hender oppover til de skiltes. Dermed var avtalen opphevet.
I vår tid finner vi likevel rester efter denne eldgamle avtaleskikken når jenter og gutter ikke lenger vil være kjærester; de "slår opp".1
Selv om vår germanske arv er så godt som utslettet av det kristne 1000-årige terrorveldet så finner vi hele tiden spor og rester efter det som engang var. Disse sporene og restene er som et puslespill for oss, og om vi lykkes i å sette disse bitene sammen vil vi kanskje klare å i alle fall fa et forståelig bilde av vår egen kultur. Flere av disse bitene er som små tråder som stikker opp fra myren. Vi trenger bare å trekke i trådene så følger resten efter og opp fra den myren som har lagt seg over nordisk kultur. Det er stikkord som åpner opp en helt ny verden for oss, hvis vi bare undersøker dem litt.
Et problem i dag derimot at vi ikke alltid vet hvilke ord vi skal undersøke, hvilke tråder vi skal trekke i eller hvilke biter som hører sammen. Når furtne barn skriker gråtende til hverandre at "jeg slår opp" så skal det mye til for oss å vite at vi må undersøke nettopp dette begrepet. Hva har vel det med germanske fornkultur å gjøre ved første øyenkast?
Jeg vil derfor minne om et gjetord vi germanere har fatt; vi er effektive. Når vi tross alt har så mange tråder å dra i, hvorfor ikke dra i dem alle? Hvorfor ikke undersøke alle ord, alle begreper og alle biter vi kommer over? Med germansk effektivitet! Til slutt vil vi da kunne sortere ut alt som er vårt, og av det lage et vakkert og fargerikt bilde! Et bilde av vår fortid - og vår fremtid. Et bilde av Freyja!
Noter:
1. Jeg må avsløre min uvitenhet på dette området og innrømme at jeg ikke vet om det er vanlig å si dette også utenfor Bergen, men vi sier det i alle fall i Bergen den dag i dag.
Varg Vikernes