Skapelsen

1. VERS

I begynnelsen var ingenting. Kun et bunnløst, hvilende tomrom. Stjerner var ikke, ikke Jord og Himmel, kun altet og intet, kun Ginnungagap.

2. VERS

Nord for Ginnungagap var Nivleheimen, den hvilende guddommelige tanke. Sør for Ginnungagap var Muspellheimen, det hvilende guddommelige skjød.

3. VERS

Så våknet universet efter hvilen. Fra Nivleheimen strømmet der elver utfra en kilde. De fosset ut for kanten og ned i Ginnungagap, hvor de frøs til is. Slik ble den ene kanten av Ginnungagap dekket av is og kulde, snø og fuktighet.

l Muspellheimen sto flammene opp og gnister sprutet utover kanten og ned i Ginnungagap. Midt i Ginnungagap var det mildt og stille.

4. VERS

Isen og kulden møtte gnister og flammer. Isen smeltet og begynte å dryppe. Formet av kulden og vekket til live av varmen oppstod de bevisste guddommelige krefter, de aktive manifestasjoner av universets energi.

Kjempen Ymir ble til, og kuen Audhumla. Fra Audhumlas spener strømmet der fire elver av melk som Ymir livnærte seg på. Omkring dem begge var der store, salte, rimslåtte steiner. Audhumla slikket på steinene, og efter hvert steg en mann, Buri, frem. På tredje dagen kunne han stige ut. Audhumla ble det ene universets skumring.

Ymir lå og murret og jamret seg, mumlet og tutet. Fra hans venstre armhule steg to vesener frem, de to første jotner. Beina hans parret seg også og avlet frem flere jotner. Hele tiden vokste der frem nye og groteske skapninger fra Ymirs kropp. Uorden hersket.

Bud fikk en sønn, Bor, som avlet tre sønner med Bestla - datteren av en jotun. De tre ble kalt Odin, Vilje og Ve.

5. VERS

Bors sønner - de første legemliggjorte naturlover - bestemte seg for å gjøre opprør mot kaoskreftene, mot Ymirs og hans barns uorden. Glødende virvelvinden oppsto, stjernetåker ble dannet, gnistene fra Muspellheimen ble til stjerner og Ymirs kropp dannet planeter og planetkjeder. Ymirs avkom ble styrtet ned i avgrunnen, og kun en kaosmakt overlevde: Bergelmir og hans kone. Moder Jord var skapt, Solen og Månen og de andre planetene.

MENNESKEHETENS SKAPELSE

6. VERS

Av Ymir ble Moder Jord skapt, Gudene steg så ned og skapte den første rase; det som engang skulle bli mennesker. De fødtes syv ganger syv ganger, i alle regnbuens farver, hver i sin farve og alle bedre enn sine fedre. De var uten form og uten forstand. Gudene blåste liv i dem og satte dem i bevegelse. Noen i den ene retningen, noen i den andre retningen.

Den første rase ble frembragt av Jordens indre ild og Solens ild, den bestod av enorme skygger - opptil 120 fot høye. Fedrene gav disse skyggene form, Mødrene dannet den. De var barn av Solen og Moder Jords kalde, hvite nord.

Skyggene delte seg og ble mange. De var kalde - Gudene gjorde dem varme. De var tørre - Gudene gjorde dem fuktige. De vokste og utviklet seg. Gudene fyllte formene med fuktighet, og de ble til tåkeformer, Gymirs ætt, den andre rase var skapt. Deres hjem var Hypervorea, hvor Balder bor et halvt år av gangen, en gang i året.

Tåkeformene var skyer av luft og vann, lys og eter. Deler av organismens overflate svulmet opp og skilte seg ut. Slik ble også de mange. Med tiden begynte tåkeformene å svette. Svettedråpene ble harde og runde. Solen varmet dråpene. Månen avkjølte og formet dem, og vinden næret dem til de var modne. Av disse eggformede klumpene skapte så Gudene den tredje rase. Skrymirs ætt. Disse var også kjemper, men mindre enn de to første raser. Disse - som til å begynne med var androgyne - bodde på et sted kalt Lemuria. Dette kontinentet utgjorde de landmasser vi i dag kaller Sydpolen, Madagaskar, og hele veien til Sumatra og Australia, da disse engang hang sammen. Lemurianerne var rundt 27 fot høye, de var groteske og hadde tre øyne. Gudene steg så ned igjen og enkelte tok bolig i de beste eksemplarer av den tredje rase, selv om de var stygge og heslige. Andre fikk kun en gnist (sjel/fornuft) i seg, og disse forble blottet for kunnskap. En tredjedel vegret seg for å adlyde Gudene, og disse fikk ikke engang en gnist.

Gudene utslettet så de to første rasene, og beholdt den tredje, som hadde fast form og knokler. Dyr ble skapt av restene efter de to første rasene. (Skapt, ikke avlet).

Desom ingen gnist hadde tok til seg hundyr og avlet de stumme raser. De fikk avkom som gikk på alle fire, var store, groteske og med rød pels.

Gudene gråt over blodskammen. De gav så de beste eksemplarer av rasen skaperkraft og lot den utvikle evnen til å tale (et monosyllabisk språk). Den fjerde rase var født, Hymirs ætt.

Den første strid oppstod. Det var en kamp mellom Guder og kjemper, mellom skaperne og ødeleggeme. De kjempet om rommet, om og om igjen.

Skrymir betyr "skremt" og er navnet på den rasen fordi kjempene ble skremt av Gudenes styrke under kampene. Vi husker denne kampen som en prøve Tor, Loki og Tjalve måtte gjennom i Utgards-Lokis veldige slott.

7. VERS

Lemurias kultur gikk under, kontinentet delte seg, og store deler av det gikk under. Den nye sivilisasjonen ble kalt Atlantis, og bestod av det som i dag ligger under isen på Sydpolen. En del av Lemuria.

Utgards-Lokis slott forsvant efter kampen, som Lemuria i virkeligheten, og vil aldri igjen bli som det var.

Av den fjerde rasen - den atlantiske rasen - var det flere som tok seg hustruer blant de fornuftsløse, som efter Lemurias undergang hadde spredd seg over store deler av verden. De avlet misfostre med dem; ondskapsfulle demoner med liten forstand (aperasene). Resten forsvant inn i materialismens tåkeverden, og det tredje øyet degenererte mer og mer, inntil det forsvant helt og kun efterlot seg en degenerert rest dypt inne i hodet. (Pinealkjertelen).

Pinealkjertelen: Denne finnes også i de dyrene Gudene skapte av restene efter de to første rasene, og i den tredje rasens avkom.

Gudene steg så ned igjen og avlet frem en ny rase. Denne femte - ariske - rasen ble avlet frem iblant de beste eksemplarer av den fjerde. Gudene sendte også et sendebud som direkte forbedret rasens gen materiale.

Vi kjenner dette sendebudet som heimdall.

Under de hardeste kår, i den kaldeste delen av kontinentet, ble de undervist og trenet. De lærte agglutinerende språk, de lærte viktigheten av blodets renhet, og de fikk Gudenes kunnskaper lagret direkte i sitt blod (gjennom sendebudets gener).

De lærte å vokte denne skatten over alt, og at en gang i fremtiden vil den sjette rasen oppstå i vår femte.

Da den fjerde rasen fant ut at Gudene holdt på å erstatte dem med en ny og bedre rase, gikk de til krig. Disse kjempene, som ennu behersket magi, stormet frem. Harde og bitre kamper ble utkjempet, mellom arierne og de 15 fot høye atlanterne. Arierne var mindre og færre, men de vant til slutt likevel, ved hjelp av evnen til å improvisere - en evne de fikk direkte fra Gudene. l kampene som oppstod gikk det hardt ut over Atlantis, som til slutt gikk under og ble dekket av is da polene flyttet på seg. Så sterke krefter var i bevegelse.

Myten om Tor som fisker Midgarsormen er egentlig en omskrivning av dette. Han er sendt av Odin for å skaffe en gryte (himmelhvelving) til dem, da den de har er for liten. Tor reiser da til Hymir, en jotun, for å hente den nye gryten. Der bestemmer de seg for å dra på fisketur – for å måle krefter. Tor (vannmannen) river hodet av Hymirs største og sterkeste okse (tyren), for å ha det til agn på kroken sin. De ror ut på havet i en liten robåt (steinbukken, "havbukk"). Tor har årene (tvillingene) og ror så det skummer av baugen. Han ror langt ut, og Hymir (væren) blir mer og mer redd. Til slutt stopper de, og Tor slenger uti kroken sin. Efter en stund biter selveste Midgardsormen (ekvator) på. Tor drar opp snøret og holder på å få ormen opp i båten da Hymir trekker kniven og kutter snøret. Tor får akkurat tid til å trekke hammeren (skytten), og kaster den mot ormens hode. De ror tilbake og Tor får memd seg Hymirs gryte, efter å ha drept Hymirs menn som forsøker å stoppe ham. Dette er historien om hvordan polene flyttet på seg, og gjorde Sydpolen til et isdekket kontinent. Atlantis ble altså slukt av havet (av is) og Gudenes barn – arierne – måtte flytte til nye himmelstrøk.

Arierne overlevde Atlantis undergang, og slo seg ned i tryggere områder av verden. De delte seg i stammer og senere i nasjoner; egyptere, grekere, fønikere og de nordlige stammer.

Noen atlantere overlevde også. De innvaderte straks ariernes områder, men ble slått igjen og måtte flykte, noen til Afrika, andre til andre steder. Her blandet de seg med rester efter tredje rase og deres avkom.

Arierne skapte høykultur overalt hvor de slo seg ned, og det flekterende språk ble utviklet. Ikke alle husket Gudenes påbud, og blandet seg med tiden med restene efter tredje og fjerde rase, og deres avkom, som alle som oftest ble lagt under ariernes herredømme.

Noen eksempler er Sumer, Al-Khem (Egypt), Aria (Iran), Indusdalen, Kina (nordvestre del), og kulturer i Sør-Amerika.

Efter en stund var det kun de nordlige stammer som var igjen, hemmet, herdet og styrket av de harde levekår i nord. Disse hadde fulgt Gudenes påbud og hadde holdt blodet rent. Alle de andre stammene hadde degenerert og gått under, druknet i et hav av degenererte rester av den tredje og den fjerde rase.

Slik er skapelsen av vår verden, dyr og mennesket (og undermenneskene).

Varg Vikernes