Varg Vikernes
"Perþ"

I Det var engang for lenge siden, i en annen tid og et annet sted, i en annen verden langt der ute i rommet. Jeg var ung og nysgjerrig, søkte og lette efter svar på de utroligste spørsmål. Jeg vokste opp i en adelsfamilie og ble utdannet til å bli en ridder. Jeg reiste ut og søkte ære og berømmelse - som alle riddere jo gjør. Jeg fant begge deler, men jeg fant aldri lykken. Det var for mye urettferdighet og grusomheter der ute til at jeg kunne være lykkelig. Det er kun de dumme som er lykkelige.

Berømt og æret som jeg var mente jeg at det var min plikt å få slutt på all verdens urettferdighet. Jeg visste at det var gudene som stod bak og fant derfor ut at jeg skulle oppsøke dem og kreve svar på hvorfor de var så grusomme og urettferdige. Hvorfor de lot unge gutter bli hugget ned på slagmarken; hvorfor de lot uskyldige barn dø av sykdom i krybben; hvorfor de lot pest og sykdom herje; hvorfor de lot noen leve som slaver hele livet, bare for å dø som møkkete gamlinger i sengen. Hvorfor var de så grusomme?

Med mitt oppblåste ego trampet jeg derfor en tidlig morgen ned til den mest lærde mannen i min hjemby. Jeg hamret frekt på døren med en jernhanske og annonserte høylydt at jeg hadde bruk for hans tjenester.

"Hvor er gudene".

Han var (i nattkjole) forbauset, ikke bare over min fremtreden, men også over mitt spørsmål.

"Hvor er gudene?"

Han gjentok mitt spørsmål til seg selv. Han pekte så mot himmelen og sa:

"Der!"

"Men jeg vil snakke med dem. Jeg har et spørsmål til dem. Er de aldri her på jorden?"

"Det er lenge siden gudene vandret iblant oss."

Han bød meg inn og vi fikk servert mat og drikke av hans tjener (som også hadde våknet av spetakkelet).

"Det var engang gudene selv vandret på jorden. De steg ned fra himmelen i sine skinnende vogner og endret på alt som fantes. Menneskene holdt på å ødelegge hele verden. De hadde brent eller hugget ned all skogen, de hadde fisket all fisken i havet, de hadde drept alle dyr som fantes og jorden de dyrket korn i var utmagret. Det var altfor mange mennesker, og alle var banditter blitt. Røyken fra skorsteinene forurenset regnet og gjorde det farlig å drikke. Havet, innsjøer og elver døde. De vekster og planter, dyr og fugler som ikke allerede var drept av menneskene døde de også. Selv menneskene fikk problemer med å puste i luften, som på grunn av alle likbålene ble tykk og tung.

Gudene steg derfor ned, for å ordne opp. For å gi livet tilbake til vår planet. De brente byene og slaktet mennesker i titusener. Lyn og flammer ble kastet ned i de flyktende folkemassene. Havet skylte opp på land og drog med seg mennesker ned i dypet. Vinden blåste dem vekk og knuste dem mot bakken. Fjell raste sammen, noen over byene. Hele verden lå i ruiner. Aske, jord og steiner, hav og glødende lava hadde dekket over alt. Kun rester av den gamle verden stakk opp.

Gudene skapte så en ny verden og lot noen mennesker fra den gamle få leve der, men for å unngå at menneskene ødela jorden påny satte de voktere ned iblant dem. Derefter reiste gudene tilbake til himmelen. Siden har ingen sett dem."

"Men jeg må snakke med gudene. Jeg må møte dem"

"Da må du snakke med en vokter. Finn en vokter. Kanskje han kan hjelpe deg?"

"Hvor er disse vokterne? Hvordan kan jeg få tak i dem?"

"Det vet jeg ikke. De er usynlige. De bare ser, de sees ikke."

Igjen reiste jeg ut i verden, ikke for ære og berømmelse, men for å konfrontere gudene med deres ugjerninger. Jeg aktet å marsjere inn i selveste Valhall og peke anklagende på Odin, mens jeg fremsatte mine anklagende og kritiske spørsmål. "Hvorfor er dere så urettferdige og grusomme? Hvorfor!?" Svært fornøyd med mitt edle mål reiste jeg derfor ut for å finne en vokter. Jeg lette høyt og lavt, i gamle ruiner fra den gamle verden, i høye tårn og i dype huler, i mørke skoger og over ville hav. Der var ingen voktere å se. Ingen som visste hvor gudene var. Ingen veier som ledet oppad mot himmelen.

I mange år var jeg ute på reise. Den ene følgesvennen min efter den andre falt fra. Noen ble drept i kamp med tusser og troll, drager og banditter, andre falt som stein ned fra høye fjell og murer, noen ble offer for pest og sykdom, andre bare døde. Jeg husker ikke engang lenger hvordan og hvorfor alle døde. Det ble så mange til slutt. Mitt sinne bare økte. Min aggresjon mot gudene bare tiltok i styrke. De brydde seg ikke engang om å gi meg et svar!

Til slutt lå jeg der selv på bakken, såret og døende. Sliten og lei, oppgitt og fortvilet. Det hele hadde vært uten mening. Uten en løsning. Uten et svar. Uten hensikt. Det hele skulle ende i gjørmen, hvor jeg lå. Blodig og fæl. Alene blant døde mennesker, som jeg snart ville slå følge med.

Det var da jeg fikk øye på henne. En lys skikkelse på en hvit hest. Smilende, nesten leende, red hun sakte mot meg. Jeg så dobbelt; hesten hadde åtte ben. Hun lo mot meg:

"Heng på hvis du klarer det."

Jeg forstod ikke hva som skjedde, det hele var så uvirkelig. Men, på en eller annen måte fikk jeg stablet meg på beina, og med ett satt jeg der bak henne, på hesteryggen. Ikke før jeg hadde festet grepet rundt henne galopperte hesten av sted. I min tilstand var det ikke lett å oppfatte alt, men det virket som om vi red oppover, oppover og atter oppover. Mot himmelen. Jeg klamret meg fast. Det gikk så fort. Efter en stund hang jeg i vannrett stilling efter hesten. Hendene tviholdt rundt den lyse kvinnens hofter, men jeg mistet grepet mer og mer. Jeg skrek. I fortvilelse, men også i håp om at hun ville hjelpe meg. Men hun hjalp meg ikke.

"Heng på hvis du klarer det."

Hun nærmest flirte det til meg igjen, ertende. Det var ingen medfølelse, ingen hjelp. Ingenting. Jeg skrek og skrek. Jeg mistet grepet rundt hoftene hennes og skled sakte bakover, med fingrene på hestens rygg og bakende. Til slutt hang jeg i hestens hale. Rett ut bak den, i dens ville flukt over himmelen.

Alt var stille. Det var ingen annen lyd enn mine egne skrik, og kvinnens ertende "Heng på hvis du klarer det" som runget frem og tilbake inni hodet mitt. Det var ikke kaldt, men heller ikke varmt. Jeg var ikke lenger tung i kroppen, men heller ikke lett. Tiden stod på en måte stille. Vi bare red mot lyset der oppe. Stille. Jeg vet ikke hvor lenge det varte. Lyset omsluttet oss efterhvert helt og hesten begynte å ri nedover igjen. Men, jeg orket ikke mer, jeg hadde ikke flere krefter igjen. Jeg klarte ikke å henge på lenger og glapp taket. Nei! Nei! Nei!

Men der var jeg plutselig. Jeg hadde sluppet taket i det vi hadde landet. Jeg lå på bakken. Hesten stod der. Kvinnen - fremdeles smilende og ertende. Flere lyse mennesker kom til. De var så lyse at det skinte av dem. Ikke lyse som oss, men ennu lysere. "Ta ham med hit" hørte jeg en av dem si. Så sovnet jeg.

"Hvor er jeg?" hørte jeg meg selv si. Jeg var i ferd med å våkne opp. Det var noen der.

"Du er fremme" sa en stemme.

Jeg åpnet øynene og så at jeg befant meg i et stort rom. Veggene, taket, gulvet og møblene var alt hvitt. Mykt og hvitt. Behagelig hvitt. Lakenet var også hvitt. En fantastisk vakker kvinne stod der, med et lurt smil. "Jeg skal si ifra at du er våken" sa hun og forlot rommet.

Brynjen min, sverdet og hanskene, buksene og alt det andre jeg hadde hatt med meg lå ved siden av sengen på en hvit krakk. Nyvasket og rent, reparert og i topp stand. Jeg undersøkte kroppen min og forstod at også den var reparert. Sårene var leget. Det var ikke arr å se engang, og ingen bandasje.

Døren åpnet seg igjen og kvinnen tittet inn. "Du kan komme nu" sa hun. "Kle på deg og kom ut." Jeg ville spørre henne om hvor lenge jeg hadde sovet, men hun var for rask til å lukke døren igjen. Jeg kledde meg og husket hvorfor jeg var her.

Utenfor døren ledet en korridor meg ned til en stor dør. Kvinnen som eskorterte meg sa til meg at "Nu er du her." Som om hun viste hvorfor jeg var her. Jeg svelget tungt og mannet meg opp til å banke på. Hun smilte til meg da jeg kikket usikkert bort på henne. "Kom inn" lød det. Hva annet kunne jeg gjøre?

En stor hall åpnet seg for meg. Rett forut stod en stor trone, hvori Odin selv satt. Rundt om satt og stod en rekke andre guder, i en halvsirkel mot meg. De var alle lyse og flotte, høye og sunne. De hadde ingen skavanker. Ingen synlige feil. Noen bar alvorlige ansiktstrekk, andre smilte mot meg. Odin selv smilte også. "Nu hva vil så denne unge herremannen?" sa han med en påtatt streng røst. Han smilte fremdeles. Jeg følte meg ikke så høy i hatten. Mitt voldsomme ego var plutselig ikke så voldsomt lenger. Min voldsomme selvsikkerhet var plutselig ikke så voldsom lenger.

"Vel" nærmest pep jeg frem.

"Ifølge mine papirer har du en anklage å legge frem mot oss" sa Odin, og bladde demonstrativt i noen papirer. Han spilte irritert, men gav meg likevel en følelse av trygghet. Her kunne ingenting galt hende. Her kunne ingenting gå feil. Her var det ingenting å frykte. Jeg var trygg.

Dermed kom den, anklagen. I detalj. Jeg la ut om hvor urettferdig livet var for enkelte, hvor grusomt livet var for enkelte, hvor ufortjent enkelte fant lykken og hvor ufortjent andre ikke fant den. Jeg spyttet ut den ene anklagen efter den andre, til en tålmodig lyttende forsamling guder, og sluttet min anklage med et hvorfor!? Odin var ikke rystet. Heller ikke noen av de andre gudene så rystet ut.

"Du stiller oss vanskelige spørsmål. For å besvare dem må jeg først vite hva du allerede vet om jorden og livet på jorden. Vet du for eksempel hvor menneskene kommer fra?"

"Ja det gjør jeg. Vi er deres barn. Vi er gudenes barn."

"Og hvor tror du nøkken kommer fra, eller huldren og drager, tusser og troll?"

"Det vet jeg ikke."

"La meg fortelle deg en historie" sa Odin. "En lang historie, som du kanskje ikke forstår."

"Prøv meg." Jeg hadde vunnet tilbake litt av selvtilliten min."

"Det var engang der ikke fantes hverken tusser eller troll, draker eller huldra. Kun mennesker og dyr, kun planter og fjell, hav og himmel. Menneskene hadde vogner som trakk seg selv, de hadde temmet kjempestore fugler som fløy dem rundt om i den store verden. De fikk dverger til å smi dem mat, slik at de ikke lenger trengte hverken åkrene eller bønder. De reiste tårn som nådde nesten helt opp til himmelen, og gravde huler så dype at de rørte ved jordens indre. De bygget så høyt at solen blendet dem. De gravde så dypt at flammene i jordens indre kom ut og brente dem. Aske og røyk fosset ut og la seg over byene. Dyrene gikk seg vill i røykens mørke. Fisken i havet druknet. Fuglene falt som regnet ned fra himmelen, utmagrede og livløse - noen med mennesker på ryggen. Plantene visnet og jorden var ikke lenger fruktbar. Menneskene hadde glemt gudene."

"Det var da dere steg ned og ødela den gamle verden?" avbrøt jeg ham.

"Ja, det var da vi måtte stige ned og ødelegge menneskenes verden. De hadde nemlig glemt hvorfor de var på jorden og hvorfor de var mennesker. De hadde glemt hva de skulle bli og hvem de var barn av. De ektet dyr og fikk barn med dem. Til slutt var det nesten ikke flere mennesker igjen; da hadde alle blandet seg med dyr. Kun noen få mennesker var igjen, men også disse levde skitne liv. Det var bare et tidsspørsmål før alle våre barn hadde forsvunnet helt. Vi måtte gripe inn."

"Med så mye grusomheter? Måtte dere la fjell falle ned over byene? Måtte dere la havet sluke menneskemassene? Måtte dere la flammene brenne det som var igjen? Jeg har selv sett tårn fra de første tider, som stikker opp av jorden. De er ennu sorte av sot på innsiden. Hvor mange måtte dø?"

"Det er ofte noen må dø for at andre skal få leve. Jorden er skapt for våre barn, for menneskene, og alle andre skapninger, dyr og planter, fisk og fugl, er alt skapt av oss for menneskene. For at menneskene skal kunne leve og vokse. Det var vi som skapte jorden, det var vi som plasserte henne der hun er nu, imellom solens varme og tomrommets kulde. Vi gjør med vårt skaperverk som vi vil. Det vi har skapt har vi rett til å ødelegge når det passer oss."

"Men hva med menneskene? Hva med deres egne barn? Har dere ingen omtanke for dem, ingen medfølelse og gode ønsker?"

"Barn er uregjerlige. De gjør ofte det de selv vil, og ikke det deres foreldre ber dem om. Det vi gjorde var å redde våre siste gjenlevende barn fra utryddelse, ved å tvinge dem til å leve anderledes. Ved å tvinge dem til å leve som de skal. Ved å tvinge dem inn på en vei som leder fremover. Ved å tvinge dem inn på den rette veien. Vi tok noen av dyrene og av dem skapte vi nye arter og raser. Vi skapte troll, store, sterke og dumme, for å tvinge menneskene til å frykte skogen. Vi skapte tusser for å gi dem noe å bryne seg på. Tussene plages når de tenker; de foretrekker derfor kampen, for da slipper de å tenke. De hater menneskene, for de er selv falne mennesker. De er stygge og små, mørke og fæle, voldelige og farlige, dumme og uvitende. Men de har en hensikt; som troll, drager og andre skapninger tvinger de menneskene til edel dåd. Vi erstattet den gamle og syke verden med en verden som gav menneskene mulighet til å bli noe mer."

"Det forklarer ikke hvorfor dere lar unge gutter dø før de får smake på kjærlighetens frukter! Hvorfor dere lar barn dø av sykdom i krybbene, hvorfor dere…"

"Ja, ja" Han avbrøt meg. "Jo, det forklarer også alt dette. Menneskeslekten trenger å være sterk, for å møte fremtidens utfordringer må den være sterk. Er det da så gale å la de svakeste dø, slik at resten har en mulighet til å faktisk overleve fremtiden? Om alle fikk leve ville alle dø. Nu dør kun de svakeste, slik at resten skal få leve. Og hvor edel er ikke den ungdommen som stormer frem og stuper på slagmarken før de selv får så mye som smake på kjærlighetens frukter? Ville resten av verden visst hvor godt blod deres familie hadde, om ikke disse guttene hadde bevist det med sin edle dåd? Ville deres mødre fått mulighet til å foredle sinnet sitt uten dette sønnetapet? Er ikke det gode mennesket et menneske som har lært seg å takle egen smerte og å sette seg inn i andres? Kvinnens tårer er rødt gull; hennes smerte foredler sinnet.

All den sorg og smerte, all den hardhet vi utsetter dere for er til deres eget beste. Uten dette vil dere igjen bli undermennesker, uten dette vil dere igjen la de dummeste og svakeste få bestemme verdens utvikling. Uten krig er det umulig å få øye på de feige, og dermed får de feige like mye å si som de modige, hvis der ikke er krig. Mennesket blir feigt, blander seg med dyr og glemmer både gudene og gudenes påbud. Hva skal vi da med menneskene, vi har jo skapt dem med en hensikt. Vi har skapt dem for at de skal forbedre seg, ikke for at de skal bli til dyr.

Se deg om, se på oss. Vi er deres foreldre. Vi skapte dere. Vi vil, som andre foreldre, at dere skal bli som oss. Like vakre, like intelligente, like sterke, like gode, like ærlige, like høye, like lyse, like skapende, like modige. Du kan bli som meg, men da må du også gjøre som jeg sier. Du må forstå nødvendigheten av alle de prøvelsene vi utsetter dere for. Ingen skjønnhet kommer uten smerte. Ingen styrke kommer uten hardhet. Ingenting edelt kommer uten elendighet."

"Men hvorfor har dere ikke fortalt dette til oss? Hvordan skulle jeg kunne vite at alt som skjer, uansett hvor grusomt og tilsynelatende urettferdig det er, så har det en mening?"

"Det har ingen hensikt. Det må dere forstå selv - efterhvert. Det er en del av målet med dere, at dere skal lære å tenke selv. Å forstå selv, uten at vi skal måtte fortelle dere hva som er rett og galt. Dere har vårt blod; lytt til blodets røst, lytt til deres intuisjon. De av dere som forstår vil vokte over de andre, fortelle dem hva som er rett og galt, og se til at utviklingen skjer som den skal."

"Er det deres voktere? Men hvor er de? Hvor er disse vokterne? Jeg har søkt dem i årevis, men har aldri funnet noen!"

"Er du sikker på det? Du har hele tiden lett efter noe du hele tiden har hatt med deg, i din egen bagasje. Du må forstå at du er en vokter. En vokter av livet, en vokter av gudenes barn. En vokter av skikkene. En vokter fordi du reagerer på urettferdighet og grusomheter, en vokter fordi du våger å reise hit opp, helt alene, selv til gudene, for å stille spørsmål ved vår behandling av menneskene. Vi kan føle oss trygge når vi vet at menneskene tas vare på av slike som deg, du vokter over dem. Du vil det beste, ikke bare for deg selv, men for hele menneskeheten. Du vil kjempe for folk som aller helst hadde sett deg død. Du vil kjempe selv for noen som sloss for å komme fremst i køen når du skulle steines eller henges. Du vil sloss for noen som egentlig ikke engang fortjener å slikke dine støvler rene. Men, likevel vil du kjempe for dem. De vil kjempe fordi din ånd sier til deg at; "tilgi dem, de vet ikke hva de gjør". Det er ikke deres feil at de er slik, men du vet at det er ditt ansvar å gjøre deres barn til noe mer - og da må du sloss også for dem. Man kan ikke hate en plante fordi den ikke klarer å vokse i tørr sand, men man kan ta dens frø og plante dem i næringsrik jord.

De kvinnelige voktere er for stolte til å skitne seg til, de mannlige for stolte til å begjære skitne kvinner eller andres hustruer. Alle vokterne er edle, og blir stadig edlere, efterhvert som livet deres skrider frem. Noen krever til og med svar fra gudene, når de ser menneskenes lidelser. Og noen får svar. Som du har i dag. De beste av dem blir selv guder, får slippe inn i våre saler og leve iblant oss som likemenn."

Dette var det jeg husket. Efter dette hadde jeg blitt ført tilbake til mitt rom. Jeg ble søvnig og la meg til å sove. Jeg var tilbake i gjørmen, like forslått og døende. Men en ung pike hadde hørt mine skrik og hennes foreldre kom til unnsetning. Jeg overlevde. Jeg fikk leve.

Av og til undrer jeg på om det bare var en drøm, en døende manns vrangforestillinger, men det slår meg likevel at uansett så hadde de helt rett. Gudene fortalte meg hva som var rett. Jeg fikk et helt nytt perspektiv på livet, og jeg håper andre også vil lære av det jeg ble fortalt. Du kan ikke lukte det jeg luktet da jeg var der, du kan ikke se det jeg så, du kan ikke vite hvordan min reise til himmelen var - men du kan forsøke å forestille deg det.

Og slik var det at jeg likevel fant en vokter til slutt, som kunne vise meg veien til gudene, og forklare meg hvorfor verden var som den var. Hvorfor den gamle verden måtte gå under og bli erstattet av en ny og sunnere verden. Hvordan du i din verden fikk tak i min fortelling vet jeg ikke, og jeg vet ikke hvordan din verden ser ut, men uansett håper jeg min fortelling kan hjelpe deg til å vite hva du skal gjøre med og hva du skal gjøre i den verden du lever i, for at mennesket skal kunne vokse, blomstre og trives vel i overensstemmelse med naturen og gudenes påbud.